John Surman - Jack DeJohnette Duo
Foto: Ole Martin Wold
Det modne tospannet John Surman og Jack DeJohnette viste på Dokkhuset fredag kveld tydelig og klart vei i musikalske åpne landskap, og hvordan man skal bevege seg i improvisasjonslendet med kløkt og kreativitet.
Ofte kan musikalske utflukter i mer abstrakte atmosfæriske rom bli en ørkesløs affære, men så ikke med disse to kapasitetene. Når de går til verks og rammene sprenges tar de likevel med seg form, symmetri og puls inn i sitt uttrykk og navigerer med et vell av erfaring og instinkt som alltid treffer blinken kunstnerisk i enhver sammenheng. Med Surman på diverse saxer og treblåserinstrument, synthesizer og samples og DeJohnette på trommer, flygel og elektroniske rytmepads, har de også en relativt stor og bred palett hvor med de maler og utvikler fasinerende rytmiske og melodiske bilder man ikke kan unngå å bli oppslukt av.
Surman er på sine mange blåseinstrumenter veldig kreativ og produktiv til å komme opp med ideer, rytmiske figurer og impulser som han kaster over til DeJohnette. Han på sin side har en integritet og et driv det ikke har funnes maken til siden legenden Elvin Jones herjet på jazzpodiene. Jack DeJohnettes enorme trommespill er av en slik art kan få hvilken som helst solist, amatør eller proff, til å overprestere. «For en power, esse!» for å si det med Club-7-sjargong.
Konserten bød på mange spennende nye og ukjente musikalske univers og alt med en instrumental utøvelse det knapt er mulig å overgå. Musisering på dette planet er som medisin og livsliksir å regne, og det virket som mange av de frammøtte musikere og publikum ble kraftig inspirert av det de fikk høre.
Som hverandres svigerfedre til sine barn har de også et tett personlig bånd som skinner igjennom i samspillet, og som forhåpentlig fortsatt vil bidra til ytterligere å utvikle det samarbeidet de har etablert. Måtte det bare bli mange gode plateproduksjoner i framtiden.
Ove Bjørken
