Jeg tilbrakte sist helg i Bodø, under siste tilskudd av norske jazzfestivaler, Bodø Jazz Open. Selvfølgelig må Bodø ha en egen jazzfestival, byen som har beriket nasjonen med, og gitt tilhold til utrolig dyktige musikere som Kjell Bartholsen, Henning Gravrok, Finn Sletten, Bjørn Jenssen, Jan Gunnar Hoff og brødrene Roger og Tore Johansen bare for å nevne noen. De to sistnevnte har forøvrig etablert plateselskapet Inner Ear med hele 10 utgivelser på 3 år. Imponerende.

Jan Gunnar Hoff og Tore Johansen har etablert festivalen. De er kunstnerisk ansvarlig, og har så langt gjort alt riktig. De har satt sammen et flott program basert på  byens identitet, med noen nasjonale størrelser og noen innslag av verdensstjerner. Stjernene utenfra er engasjert i samspill med byens egne krefter, og stimulerer dermed Bodømiljøet. Det er slik det skal gjøres. Publikum omfavnet festivalen, det var stort sett fulle hus overalt.

Hvorfor besøker en festivalkolleger? Jo, for å høre god musikk, observere, lære, ta inn festivalstemning, møte gode venner og hygge seg. Og det er med festivaler som med musikk: i ung alder ble jeg fortalt at man skal være ydmyk og mottakelig for ny lærdom, selv av nybegynnere. Dette har fulgt meg resten av livet. Og jeg lærte noen festivalgrep også av nybegynneren Bodø Jazz Open: 5 cafekonserter på samme tid, ”after work”, like etter arbeidsagens slutt, ble en knallsuksess. Mao: presentér et program av kvalitetsmusikk der det fra før av er et mottakelig publikum.

Jazzquizen på ”Dama Di”  ble selvsagt mitt personlige høydepunkt, da vårt lag hanket inn seieren. Vi slo faktisk festivalsjef Hoff og hans lag med hele 5 poeng. Ikke langt unna en utklassing!

Spøk til side. Bodø har fått sin jazzfestival. Den er forsvarlig ivaretatt av en kunstnerisk ledelse med organisatorisk fingerspitzgefühl. Vel fortjent. Heldig er byer med ildsjeler. Gratulerer Bodø by med en formidabel kulturell verdiskapning.

Ernst Wiggo Sandbakk