The Cheltenham Festivals er fire festivaler i en og samme organisasjon: Literature, Music, Science og Jazz. En tilsynelatende smart modell, hvor man kan bruke overordnet generell kompetanse og organisasjonsdrift på flere “underbruk”, uten at hver enkelt festival mister identitet. Jeg har lovet meg selv å studere denne modellen nærmere, og jeg har satt av tid til møte når sjefen for Cheltenham Jazzfestival Tony Dudley-Evans ankommer Trondheim sammen med Birmingham-studentene i neste uke.

I Trondheim er det et tredvetalls festivaler. Mange sliter med de samme utfordringene. Små administrative enheter som har full hyre med å booke et bra program og få endene til å møtes. Oftest går bookinga foran HMS-spørsmål. Det skyldes entusiasmen, viljen og gleden over å skape aktiviteten. Og da blir spørsmål om mulig slitasje fortrengt. Dette kan på sikt være skummelt. Vi har sett eksempler på at gode festivaler har gått dukken pga at ildsjeler har mistet gnisten, for ikke å si hele flammen…

Tomas Järmyr gjorde stor lykke i Cheltenham i 2010, og blir aktiv under årets Jazzfest.

Jeg er imponert over hva Jan Engen og Nidaros Bluesfestival har fått til, som fortsatt drives på 100% frivillighet. De har funnet et format som passer utmerket. “A house full of blues” – og beslektede stilarter. Lenge leve Nidaros Bluesfestival.

Vi har tidligere hatt samtaler med andre festivaler om modeller for “stordrift”, men ingenting er konkretisert enda. Jeg kommer til å invitere til samtaler med kolleger i løpet av sommeren/høsten .

Les mer om The Cheltenham Festivals her: cheltenhamfestivals.com